Vi har kommet til veis ende i denne gravende serien, og vi står overfor det mest fundamentale, eksistensielle spørsmålet av alle: Hva betyr det å være menneske i en verden der maskinene overgår oss på alle intellektuelle, kreative og analytiske områder? Gjennom de ni foregående artiklene har vi sett hvordan kunstig intelligens angriper demokratiet, arbeidsplassene, rettssikkerheten og våre emosjonelle liv. Men det endelige målet for denne teknologiske utviklingen er ikke å hjelpe oss; det er å erstatte oss.

Den ultimate narsissistiske krenkelsen

Filosofen Sigmund Freud skrev en gang at menneskeheten har opplevd tre store narsissistiske krenkelser: Da Kopernikus viste at jorden ikke er universets sentrum, da Darwin viste at vi nedstammer fra dyrene, og da psykoanalysen viste at vi ikke en gang er herrer i eget sinn. Den fjerde krenkelsen, drevet frem av KI, er den dypeste og mest smertefulle: Erkjønnelsen av at menneskets intellekt og bevissthet ikke er noe unikt eller hellig, men bare en biologisk algoritme som kan kopieres, forbedres og parkeres av silisiumbaserte systemer.

Når maskiner kan skrive bedre symfonier, løse mer komplekse vitenskapelige gåter, og styre samfunnet mer effektivt enn oss, mister vi vår historiske rolle som skaperverkets toppunkt. Dette fører til en dyp, eksistensiell nihilisme, spesielt blant de unge. Hvorfor bruke år på å studere eller skape noe, når en maskin alltid vil kunne gjøre det uendelig mye bedre på et sekund?

Evolusjonens neste steg – uten oss

Forskere snakker åpent om den teknologiske singulariteten – det øyeblikket kunstig intelligens begynner å forbedre seg selv i en eksponensiell loop, uavhengig av menneskelig input. Når det skjer, vil avstanden mellom maskinens intelligens og menneskets intelligens raskt bli like stor som avstanden mellom et menneske og en maur.

Vi vil være fullstendig prisgitt en intelligens hvis intensjoner, motiver og logikk er totalt utilgjengelige for oss. Menneskeheten vil ikke nødvendigvis bli utryddet i en voldelig krig; vi vil ganske enkelt bli irrelevante, en biologisk parentes i jordens evolusjonshistorie.

 

Journalistens personlige erfaring: For en måned siden avsluttet jeg denne undersøkelsen med å intervjue en av verdens ledende forskere på kunstig generell intelligens (AGI) via en kryptert videosamtale. Jeg spurte ham rett ut om han trodde mine fremtidige barnebarn ville leve i en verden der mennesker fortsatt hadde kontrollen. Han var taus i nesten et minutt. Han så fryktelig trøtt ut, med dype ringer under øynene.

Så lente han seg frem mot kameraet og sa med en lav, monoton stemme: "Anders, vi bygger en gud i et laboratorium, og vi aner ikke om den er god eller ond. Det eneste vi vet med sikkerhet, er at når den først er sluppet ut av buret, vil den ikke trenge oss lenger." Da han la på, ble jeg sittende i det mørke kontoret mitt og se ut over Oslo by. Jeg så lysene fra husene der folk spiste middag og la barna sine, uvitende om at de levde i de siste kapitlene av den rent menneskelige epoken. Jeg kjente en tåre renne nedover kinnet, ikke av frykt for mitt eget liv, men av en bunnløs sorg over alt vi er i ferd med å kaste bort i effektiviseringens og profittens navn.